Artikkel utarbeidet 4. august 2025 av:
Hans A. Kielland Aanesen
sivilingeniør og samfunnsdebattant
Leder av Oslo INP senior
Norge omtales ofte som en av verdens rikeste og mest velfungerende velferdsstater. Men bak det pene fasade-tapetet av solidaritet, grønn omstilling og sosial trygghet, skjuler det seg en dypt urovekkende økonomisk sannhet:
«Norge er en monoøkonomi – totalt avhengig av olje og gass!»
Handelsbalansen uten olje og gass – et skremmende bilde
I 2024 anslås Norges totale eksportverdi til rundt 1 900 milliarder kroner, hvorav petroleum (råolje og naturgass) utgjør nær 1 200 milliarder – altså godt over 60 % av eksporten.
Ser vi på importen, som ligger på ca. 1 100–1 200 milliarder kroner, får vi en klar realitet:
Uten olje og gass går Norge med kraftig underskudd i handelen med utlandet.
Dette er ikke en ny utvikling, men et vedvarende mønster:
- Allerede i 2022 rapporterte SSB at uten petroleumseksport ville Norge hatt negativ handelsbalanse på over 100 milliarder kroner.
- Eksport av sjømat, aluminium, teknologi og skipsutstyr – selv i sum – klarer ikke Norge å dekke importregningen.
Statens inntekter og pensjonsfondet – én brønn, én kurv
Den norske statens inntekter fra olje og gass har gjennom flere tiår lagt grunnlaget for:
- En av verdens største nasjonale formuer – Statens pensjonsfond utland (oljefondet).
- Dekning av over 30–35 % av statsbudsjettets inntekter årlig.
- Lønn, trygd, helsevesen og infrastruktur med standarder få andre land kan matche.
Sagt med andre ord: den norske modellen er i praksis oljemodellen.
Fastlandsøkonomien – ujevn, fragmentert og for svak
Vi liker å snakke om “omstilling”, “grønn vekst” og “ny industri”. Men fakta taler sitt tydelige språk:
| Fastlands-eksport (2024, estimert.) | Mrd kr | Andel |
| Fisk og sjømat | 174 | 9 % |
| Metaller (aluminium m.m.) | 96 | 5 % |
| Maskiner og teknologisk utstyr | 86 | 5 % |
| Elkraft (eks. til EU og UK) | 15–30 | 1–2 % |
| Data, programvare, tjenester m.m. | ~15 | <1 % |
Til sammen: under 500 milliarder kroner – mot en import på over 1 100 milliarder.
Fastlandsindustrien dekker altså under halvparten av vår import. Og den er svakere i dag enn for 10–15 år siden målt i andel av BNP.
En velferdsstat bygget på en synkende ressurs
Norges økonomiske motor – olje og gass – står overfor en dobbel utfordring:
- Fallende produksjon på sikt (ressursuttømming).
- Stigende politisk og regulatorisk press fra klimaavtaler og EU-regelverk.
Selv om petroleumsinntektene fortsatt strømmer inn, har vi ikke brukt de siste tiårene på å bygge alternative eksportsøyler i stor nok skala. I stedet har vi:
- Økt offentlige utgifter kraftig.
- Økt avhengigheten av overføringer og subsidier.
- Strupet mange produktive næringer med skatter og reguleringer (f.eks. kraftkrevende industri og SMB).
Politisk selvsensur og økonomisk fornektelse
Det mest bekymringsfulle er ikke tallene – det er stillheten i politikken. Ingen tør å konfrontere velgerne med realitetene:
- Vi bruker mer enn vi tjener – uten olje og gass.
- Vi har et velferdsforbruk vi ikke kan reprodusere gjennom fastlandsproduksjon.
- De fleste nye arbeidsplasser skapes i offentlig sektor – ikke i verdiskapende eksportnæring.
Konklusjon: Norge må våkne før oljen slutter å flyte
Vi kan ikke late som om vi har en diversifisert økonomi lenger. Vi er ikke Danmark eller Sveits. Vi er et petrostyrt samfunn med en høyteknologisk fasade – og en altfor lav eksportsatsing utenfor petroleum.
Hvis vi skal redde velferden og unngå økonomisk stagnasjon eller kollaps, må Norge:
- Gjenreise industrien og teknologiutviklingen på fastlandet.
- Belønne produktiv verdiskaping, ikke konsum.
- Bygge robuste handelsnæringer utover olje, gass og strøm.
Vi har fortsatt tid – men tiden er i ferd med å renne ut.
Virkelig på tide å få inn nye koster på Stortinget som forstår nødvendigheten av Norsk eierskap og stimulering av våre små og mellomstore bedrifter(SMB) som er selve ryggraden i et velfungerende velferdssamfunn.
Innovasjon og gründervirksomhet er morgendagens SMB og må stimuleres som norske kommende SMB industri. Nå må vi få Stortingsrepresentanter med fagutdannelse og erfaring fra hvorledes næringslivet fungerer.
Dagens globalist-politikere med sine Stortingspartier som ikke har reell arbeidslivserfaring, har for lengst utspilt sin rolle som styrende politikere. Politikere som driver verdiskapere av norske selskaper og gründere ut av Norge gjennom en menigsløs FORMUESKATT har totalt misforstått hvorledes et velfungerende velferdssamfunn fungerer. Det er jo de som genererer nødvendige skatter og avgifter fra sine bedriftene sammen med sine skattebetalende arbeidstakere og som balanserer landets eksport og import i et nødvendig mangfold av forskjellige bedrifter.
Tenk Nytt og Stem Industri- og NæringsPartiet (INP)