Artikkel utarbeidet 25. juli av:
Hans A. Kielland Aanesen
Sivilingeniør og SMB-gründer
Leder av Oslo INP senior
I over femti år har slagord som «alle skal med», «fellesskap» og «solidaritet» vært selve ryggmargen i det norske politiske prosjektet. Men ser man bak parolene og de festtaleformulerte velferdsordene, avdekker statistikken en brutal sannhet:
Norge – et av verdens aller rikeste land – har i realiteten ikke klart å forhindre at de økonomiske ulikhetene øker dramatisk.
Minstepensjonistene – taperne i rikdommens skygge
De mest utsatte, som minstepensjonister og lavinntektsgrupper, har gjennom et tiår hatt en svakere inntektsutvikling enn både prisveksten (KPI) og ordinære lønnsmottakere. Når man sammenlikner gjennomsnittlig utvikling i pensjoner med konsumprisindeksen og lønnsnivåene i både privat og offentlig sektor, viser tallene at minstepensjonistene selv der sakker kraftig akterut.
Dette skjer samtidig som basisutgifter som husleie, strøm, mat, klær og transport har økt langt mer enn det SSBs KPI gjenspeiler. KPI, som glatter ut ekstreme kostnadsøkninger, skjuler reelle kutt i levestandard for de med minst marginer.
Politikerne og embetsverket: Lønnsfest uten bremser
Mens minstepensjonisten i dag knapt kan dekke basisutgifter uten sosialhjelp, har stortingslønningene økt langt over prisvekst. Statsråder og byråkrater i offentlig sektor nyter godt av automatiske reguleringer og særordninger. Politikerne har i praksis skjermet seg selv, mens de svakeste presses ut i økonomisk usikkerhet og fattigdom.
Formues- og klasseskiller: Norge i stadig dypere delt virkelighet
Ifølge SSB eier den rikeste 1 % av befolkningen nå over 20 % av all nettoformue. Topp 10 % eier over 60 %. Samtidig lever over 588 700 personer – eller 10,9 % av befolkningen – under den relative fattigdomsgrensen.
Bak disse tallene skjuler det seg virkelige mennesker: enslige minstepensjonister som må velge mellom varme og mat. Uføre som ikke får endene til å møtes. Barnefamilier i lavinntekt som går sultne til sengs.
Et nytt politisk adelskap – og nedbyggingen av nasjonal verdiskaping
Samtidig som de svakeste presses ut i fattigdom, har det vokst frem et politisk-administrativt adelskap – en elite som beveger seg mellom toppverv, direktorat og internasjonale organisasjoner, og som i praksis har frakoblet seg virkeligheten vanlige mennesker står i.
Denne eliten har også stått bak en næringspolitikk som rammer de egentlige verdiskaperne i samfunnet – nemlig de små og mellomstore bedriftene (SMB), familieeide selskaper og lokale eiere.
Gjennom særnorske skatteregler, arveavgiftstrusler, særskilt formuesskatt på arbeidende kapital og regulatorisk uforutsigbarhet har man aktivt presset norske eiere ut av landet. Det har blitt mer lønnsomt for utenlandske konserner å overta nasjonal eiendom og næringsliv.
Resultatet er at:
- internasjonale gigantkjeder tar over dagligvare,
- utenlandske eiendomsfond kjøper opp byer og bygder,
- og viktige verdikjeder i landbruk, teknologi og logistikk eies ikke lenger av nordmenn.
Dette skjer med velsignelse fra dagens politiske flertall, som tilsynelatende er mer opptatt av å tilfredsstille EUs og OECDs krav enn å beskytte sine egne borgere og arbeidsplasser.
Et land selges bit for bit – mens folket får almisser
Kort sagt:
Norge selges – mens minstepensjonisten får råd om å “sjekke om de har krav på bostøtte”for å få endende til å møtes.
Dette er en nasjonal tragedie i sakte film. Og ansvaret ligger hos dagens politikere som har glemt hvem de egentlig er valgt for å tjene. De har bygget opp et enormt offentlig byråkrati i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med og som resulterer i enorm meningsløs offentlig sløsing som savner sidestykke i historien. Dette spesielt innen det politiske narrativet om et grønt skifte som faktisk Norge hadde for flere generasjoner siden gjennom arvesølvet vannkraften.
En bønn om ny kurs
Dette er en bønn til dagens politikere:
- Gjør de svakestes kamp synlig i budsjettene.
- Frys stortingslønningene.
- Gjeninnfør kjøpekraft som målestokk for velferd.
- La oljepengene brukes til å løfte bunn, ikke smøre topp.
- Få skatteordninger som premierer reell norsk verdiskapning og arbeidsinntekt.
- Stopp salget av landet – gi norske eiere konkurransevilkår på linje med utenlandske aktører.(Fjern formuesskatten)
- Fjern politikere og byråkrater som ikke klarer å skille mellom hva som er business og hva som er offentlige forvaltningsoppgaver.
- Etabler et felles INFRASTRUKTUR DEPARTEMENT for å samordne nasjonale ressurser samt våre nasjonale og vitale samfunnskritiske infrastrukturer for strøm, vann og avløp, vei, bane, kommunikasjonsnettverk etc som er selve limet i et velfungerende velferdssamfunn.
- Omgjør de politisk misforståtte statsforetaksmodeller for våre vitale offentlige skattefinansierte tjenester til nye Non Profit Forvaltningsmodeller basert på folks nytteverdi. Dette er faktisk grunnlaget for vårt velferdssamfunn med skattestyrte vitale tjenestehåndteringer innen energi, helse, transport, landbruk, finans, kommunikasjon, teknologi og kultur.
- Sørge for fair konkurranse i det norske næringslivet med felles offentlige styrte spilleregler for å unngå dagens politiske innsidehandel.
Solidaritet handler ikke om ord – men om handlinger, konsekvenser og prioriteringer.
I dag peker det meste i gal retning, her må nye politikere med næringslivserfaring og naturvitenskaplig innsikt inn på tinget og fjerne dagens destruktive politiske og byråkratiske adelskap som har styrt landet i gal retning.