Artikkel utarbeidet 20. juli av:
Hans A. Kielland Aanesen
Sivilingeniør og SMB-gründer
Leder av Oslo INP senior
Norge er et av verdens mest kunnskapsrike land. Men hva skjer når den forskningen som skal støtte politikkutviklingen i økende grad er bestilt, finansiert og rammet inn av nettopp den ensidige politikken i seg selv?
Fra fri forskning til politisk bestillingsforskning
Institusjoner som Frischsenteret, CICERO, Bjerknessenteret med fler omtales ofte som “uavhengige forskningsmiljøer.” I realiteten er de selveiende stiftelser som lever av prosjektbaserte midler fra Norges forskningsråd og ulike departementer.
Prosjektene styres av tematiske utlysninger hvor det allerede er forhåndsdefinert hva som er viktig, og hvor problemstillingen gjerne er pakket inn i såkalt «politisk korrekt» retorikk: «bærekraftig omstilling», «klima- og fordelingsrettferdighet» eller «grønn skatteveksling».
Dette høres uskyldig ut. Men det er ikke slik «fri forskning» skal fungere.
Et eksempel:
Formuesskatt uten virkelighetskontakt
La oss ta Frischsenterets rapport om «Virkninger av formuesskatt og inntektsskatt», som ble omtalt i media i 2024. Rapporten analyserer formuesskattenes effekt på investeringer og sparing, men bruker forutsetninger og modellantakelser som er sterkt forenklet – og til dels virkelighetsfjerne.
Blant annet:
- SMB-eiere med lav lønnsomhet og høy aktivert programvareutvikling regnes som «formuende», til tross for fravær av kontantstrøm.
- Boligeiende pensjonister på minstepensjon havner i samme skattemessige kategori som store eiendomsbesittere, uten at betalingsproblemene deres fanges opp i analysene.
- Rapporten bygger på generelle elastisitetsmål og skatteforutsetninger som ikke har forankring i faktisk SMB-regnskap eller regnskapsførernes praksis.
Professor emeritus Ole Gjems-Onstad kritiserte rapporten skarpt og mente den utelot innhenting av reell informasjon fra næringslivet, regnskapsførere og dem som faktisk betaler disse skattene. (Se foredraget hans i Aksjon for Norsk Eierskap 5. juli 2025)
Den tekniske svakheten i modellenes grunnmur
Mye av samfunnsøkonomisk modellering skjer med forenklede antakelser som:
- Perfekte markeder
- Rasjonelle aktører
- Full informasjon
- Kapital som homogen størrelse
Men i virkeligheten:
- SMB-eiere jobber 60–80 timer i uken og tar stor personlig risiko.
- Kapitalen deres består ofte av immaterielle eiendeler som må aktiveres, men ikke kan realiseres.
- Inntekten er ofte lav, mens den skattemessige formuen er kunstig høy.
- Kontantstrømmen kan være negativ – og da hjelper det lite at ligningsverdien på huset er høy.
Å bruke slike modeller for å forme politikk er som å bruke en lineal til å måle volum.
Hvorfor skjer dette?
Fordi forskningssystemet i Norge i økende grad er bygget opp rundt bestillingsbasert, tematisk finansiering. Det betyr at:
- Forskere må skrive søknader som matcher forskningspolitiske mål.
- Rapportene leveres på oppdrag fra departementene selv.
- Forskningen evalueres etter publisering, ikke etter samfunnsverdi.
Når det økonomiske insentivet for institusjonen er å tilpasse seg oppdragsgiverens verdensbilde, vil få ta risikoen ved å utfordre premissene. Det er ubehagelig – og farlig for budsjettet.
Konsekvens:
Falsk balanse og politisk forsterkning
Slike institusjoner fremstår som «uavhengige» og blir brukt som objektiv støtte for politiske vedtak. Men hva skjer når:
• Ingen representerer SMB-virkeligheten i modellene?
• Ingen stiller spørsmål ved basisantakelsene?
• Ingen trekker inn regnskapsfaglige eller juridiske perspektiver?
Da mister vi grunnlaget for rasjonell politikkutforming – og overlater styringen til teoretiske teknokrater som modellerer virkeligheten bort.
Hva bør gjøres?
- Etabler en uavhengig skatteforskningsenhet, finansiert av både stat og næringsliv, med innsynsrett og transparens.
- Krev åpenhet i modellgrunnlag, datasett og faglig referansegrunnlag.
- Inkluder SMB-representanter, regnskapsførere, jurister og brukerstemmer i alle analyser av skattesystemet.
- Styrk frie grunnbevilgninger til universitetsmiljøer, og reduser avhengigheten av departementsoppdrag.
Avslutning:
Det er på høy tid å stille spørsmålet:
Er forskningen til for virkeligheten – eller for å bekrefte den politiske virkeligheten?
Hvis vi ønsker kunnskapsbasert politikk, må vi først sikre virkelighetsbasert kunnskap.