Norge er i en historisk unik situasjon. Ingen andre land i Europa sitter på en finansformue tilsvarende det norske Oljefondet. I mai 2026 er fondet verdt rundt 22 000 milliarder kroner – nær 4 millioner kroner per innbygger. Samtidig sliter norske husholdninger med høye renter, rekorddyr strøm, økende kommunale avgifter, bompenger, dyr mat og stadig dårligere konkurransekraft for norsk næringsliv.
Hvordan havnet vi her?
Et av verdens rikeste land – med stadig dyrere levekostnader
Mens mange EU-land er tungt forgjeldet, har Norge enorme finansielle reserver. Likevel oppfører vi oss økonomisk som om staten er fattig. Norske familier presses av:
- høy rente,
- høy nettleie,
- bompenger,
- vann- og avløpsgebyrer,
- høye energipriser,
- og økende kommunale avgifter.
Samtidig låner stat, kommuner og offentlige selskaper enorme summer til infrastruktur som i praksis er samfunnskritiske monopoloppgaver.
Norges samlede offentlige og offentlig-relaterte gjeld er anslått til rundt 1 400 milliarder kroner. Det tilsvarer bare omtrent 6 prosent av Oljefondet.
Likevel velger vi å betale milliarder i renter hvert eneste år.
Handlingsregelen er ikke naturlover
Handlingsregelen brukes i dag som et politisk argument for at Norge «ikke kan» bruke mer av egen formue. Men handlingsregelen er ikke en naturregel. Den er et politisk valgt styringsprinsipp.
Norge bruker allerede rundt 3 prosent av fondet årlig – altså avkastningen – over statsbudsjettet.
Da er det legitimt å stille spørsmålet:
Hvorfor kan ikke en liten del av nasjonalformuen brukes strategisk til å redusere offentlig gjeld og faste kostnader for folk og næringsliv?
Ikke til kortsiktig forbruk.
Ikke til symbolpolitikk.
Men til varige investeringer i nasjonal konkurransekraft.
Lavere gjeld kunne gitt lavere kostnader for hele samfunnet
Store deler av nettleie, bompenger og kommunale gebyrer går i dag til:
- renter,
- finansieringskostnader,
- avdrag,
- administrasjon,
- og omfattende innkrevingssystemer.
Hvis staten nedbetalte store deler av offentlig infrastruktur-gjeld, kunne man redusert disse kostnadene betydelig.
Det ville:
- styrket kjøpekraften,
- redusert presset på lønnsoppgjør,
- styrket norsk konkurranseutsatt industri,
- redusert behovet for renteøkninger,
- og gitt folk flest bedre økonomisk trygghet.
Dette handler ikke om «gratis penger».
Det handler om å bruke en liten del av nasjonalformuen til å redusere permanente kostnader i samfunnsøkonomien.
Norge investerer i verden – mens Norge forfaller
Paradokset er enormt.
Oljefondet investerer i:
- internasjonale eiendommer,
- globale finansinstitusjoner,
- teknologigiganter,
- utenlandske infrastrukturselskaper,
- og selskaper som ofte konkurrerer direkte med norsk næringsliv.
Samtidig:
- sliter norske kommuner med vann og avløp,
- strømnettet blir stadig dyrere,
- industrien mister konkurransekraft,
- unge sliter med boligkostnader,
- og norske husholdninger presses av rente- og energikostnader.
Norge eksporterer kapital – og importerer kostnadskrise.
NPM og finansialiseringen av Norge
Siden 1990-tallet har stadig flere tidligere forvaltningsoppgaver blitt gjort om til markeder og foretaksmodeller gjennom New Public Management (NPM).
Konsekvensene ser vi nå:
- kraft er blitt børsvare,
- nett monopolprises,
- offentlig sektor styres som konsern,
- og samfunnskritisk infrastruktur finansieres som om den var kommersiell virksomhet.
Tidligere var mange av disse områdene nasjonale forvaltningsoppgaver med mål om stabile og lave kostnader for innbyggere og næringsliv.
I dag er systemet dominert av:
- finansielle modeller,
- avkastningskrav,
- markedslogikk,
- og internasjonal tilpasning.
Resultatet er at Norge gradvis mister det som tidligere gjorde landet konkurransedyktig:
- billig stabil energi,
- lave basisutgifter,
- sterk industri,
- og høy nasjonal kontroll.
Et land med enorme muligheter – men svak politisk styring
Norge har fortsatt:
- vannkraft,
- olje og gass,
- mineraler,
- havbruk,
- teknologimiljøer,
- høy kompetanse,
- og et enormt finansielt handlingsrom.
Få land i verden har tilsvarende muligheter.
Likevel fremstår dagens politiske kurs stadig mer defensiv og kortsiktig.
Vi har fått en situasjon hvor:
- norske naturressurser prises etter internasjonal spekulasjon,
- norske husholdninger presses av egne energiressurser,
- og staten bygger opp gigantiske finansielle reserver samtidig som levekostnadene eksploderer.
Det er ikke mangel på ressurser som er problemet.
Det er mangel på politisk vilje til å bruke dem strategisk for å bygge Norge videre.
Norge trenger en ny økonomisk retning
Debatten Norge trenger er ikke om vi skal «bruke opp» Oljefondet.
Debatten burde handle om:
- hvordan nasjonalformuen kan brukes smartere,
- hvordan vi sikrer nasjonal konkurransekraft,
- hvordan vi reduserer faste kostnader for folk flest,
- og hvordan vi igjen gjør energi og infrastruktur til samfunnsbygging – ikke finansobjekter.
For hvis verdens rikeste land ikke klarer å gi egne innbyggere stabile levekostnader, billig energi og økonomisk trygghet – da er det ikke ressursene det er noe galt med.
Da er det styringen.
Anslått samlet offentlig og offentlig-relatert gjeld i Norge (2025–2026):
| Gjeldstype | Anslag milliarder NOK | Kommentar |
|---|---|---|
| 1. Statsgjeld | ca. 650–700 | Norsk statsgjeld er relativt lav internasjonalt |
| 2. Kommunegjeld | ca. 800 | Kommuner + fylker + kommunale foretak |
| 3. Fylkeskommuner | ca. 120–160 | Del av kommunesektoren |
| 4. Infrastruktur-lån | ca. 150–250 | Vei, bane, eiendom, offentlig bygg |
| 5. Vann og avløp | ca. 250–350 | Stor investeringsvekst siste år |
| 6. Bompengeselskaper | ca. 55–70 | Statlig garanterte eller offentlig relaterte |
| 7. Kraftnett (Statnett + nettselskaper) | ca. 120–180 | Kraftig investeringsvekst |
| 8. Offentlige foretak | ca. 100–250 | Eks. helseforetak, kommunale selskaper |
1. Statsgjeld
Norge har lav statsgjeld sammenliknet med Europa. Brutto statsgjeld ligger rundt:
- 650–700 milliarder kroner
Avhengig av definisjon (statsobligasjoner, statskasseveksler osv.).
2. Kommunegjeld
Dette er den største synlige delen utenom staten.
Teknisk beregningsutvalg (TBU) oppga:
- kommunesektorens langsiktige gjeld til ca. 807 mrd. kroner inkludert kommunale/fylkeskommunale foretak og interkommunale selskaper.
SSB og KS peker også på at:
- samlet kommunegjeld nå er over 750–800 mrd. kroner.
3. Fylkeskommuner
Fylkeskommunene inngår i totalsummen over, men antas å stå for omtrent:
- 120–160 milliarder kroner
Mye knyttet til:
- videregående skoler,
- kollektivtrafikk,
- fylkesveier,
- tunneler og broer.
4. Infrastruktur-lån
Dette er vanskelig å isolere fordi mye ligger inne i kommunegjelden eller statsforetak.
Et realistisk overslag er:
- 150–250 milliarder kroner
inkludert:
- offentlige bygg,
- OPS-prosjekter,
- veiinvesteringer,
- jernbane,
- større samferdselsprosjekter.
5. Vann og avløp
Her har gjelden eksplodert siste år grunnet nye EU/EØS-krav, klimatilpasning og oppgraderingsbehov.
SSB beskriver:
- «kraftig økning i kommunenes investeringer i vann og avløp».
Bransjeestimater peker mot:
- 250–350 milliarder kroner
i eksisterende og planlagte VA-investeringer/lån.
6. Bompengeselskaper
Bompengeselskapenes samlede gjeld har lenge ligget rundt:
- 55–70 milliarder kroner
Disse lånene er ofte indirekte offentlig garantert.
7. Kraftnett / Statnett / nettselskaper
Norge bygger nå ut enorme nettinvesteringer.
Statnett alene har varslet investeringsnivåer på flere hundre milliarder frem mot 2040.
Dagens samlede nett-relaterte gjeld anslås omtrent til:
- 120–180 milliarder kroner
inkludert:
- Statnett,
- regionale nettselskaper,
- store nettutbygginger.
8. Offentlige foretak
Dette inkluderer:
- helseforetak,
- kommunale KF-er,
- interkommunale selskaper,
- kollektivselskaper,
- eiendomsforetak.
Anslag:
- 100–250 milliarder kroner
Avhengig av hva man inkluderer.
Viktig presisering
Mange av disse tallene overlapper hverandre.
Eksempel:
- vann/avløp inngår ofte i kommunegjelden,
- fylkeskommunal gjeld inngår i kommunesektoren,
- kraftnett kan ligge i offentlige foretak.
Derfor kan man ikke summere alle linjene direkte.
Et rimelig samlet totalbilde for offentlig og offentlig-relatert norsk gjeld er derfor fortsatt omtrent:
- 1 200–1 500 milliarder kroner
Mitt anslag er derfor på:
- ca. 1 400 milliarder kroner