Fra nasjonal kontroll til markedsstyring – et politisk ansvar
Norge er i en unik posisjon. Vi produserer selv både oljeprodukter og vannkraft – selve fundamentet for vår velferd og konkurransekraft. Likevel har vi gjennom politiske beslutninger valgt en modell der prissettingen av denne livsnødvendige innsatsfaktoren styres av internasjonale markedsmekanismer.
Resultatet er et fatalt paradoks:
Vi eier energien – men ikke prisen.
Dette er ikke naturgitt.
Det er et politisk valg.
Fra nasjonal kontroll til markedsstyring
Grunnpilaren i et velfungerende velferdssamfunn er stabil og rimelig energi. Historisk forsto Norge dette:
«Vannkraften ble bygget ut som en nasjonal ressurs for industri, arbeidsplasser og bosetting. Energi var en forvaltningsoppgave – ikke et spekulasjonsobjekt.«
I dag er dette snudd på hodet.
Gjennom politiske reformer og tilknytning til internasjonale markeder har Stortinget valgt å legge prissettingen av norsk energi inn i et børs- og markedsregime. Dette innebærer i praksis at norske priser i økende grad bestemmes av forhold utenfor Norges grenser – uavhengig av våre egne produksjonskostnader.
Når et land med verdens kanskje billigste energiproduksjon velger å prise denne gjennom internasjonale markedsmekanismer, er det ikke mangel på ressurser som skaper høye priser – det er politiske beslutninger.
Vi har valgt bort styring – ikke mistet den
Det er avgjørende å forstå:
«Norge har ikke mistet kontrollen over ressursene.
Men vi har valgt en modell som i praksis frikobler prisene fra nasjonal styring.«
Dette reiser alvorlige spørsmål:
Har Stortinget ivaretatt sin ombudsrolle for det norske folk og norsk næringsliv – eller har hensynet til internasjonale markedsmodeller fått forrang?
Konsekvensene er nå tydelige
Dette er ikke lenger en teoretisk diskusjon. Det er en realitet som rammer:
- Husholdninger med kraftig økte levekostnader
- Små og mellomstore bedrifter med presset lønnsomhet
- Norsk industri som mister konkurransekraft
- Økende forskjeller mellom folk
Samtidig ser vi et drivstoffmarked preget av få aktører og prisbevegelser som vanskelig kan forklares ut fra reelle kostnader alene.
Dette svekker tilliten til systemet.
Dette er ikke marked – det er politikk
Det er nødvendig å være tydelig:
«Norge mangler ikke energi.
Vi mangler politisk vilje til å bruke den til beste for eget folk og eget næringsliv.«
Energi er ikke en luksusvare!
Det er selve grunnlaget for all verdiskapning i vårt samfunn.
Når denne grunnpilaren legges inn i et internasjonalt prissystem uten tilstrekkelig nasjonal skjerming, får det konsekvenser – ikke bare økonomisk, men også sosialt og samfunnsmessig.
Veien videre – et valg for Stortinget
Spørsmålet er ikke om Norge kan føre en annen energipolitikk.
Spørsmålet er om Stortinget vil.
Det innebærer å gjenreise et grunnleggende prinsipp:
«At norske energiressurser først og fremst skal tjene det norske folk og norsk næringsliv – gjennom stabile og forutsigbare rammevilkår.«
Avslutning
Vi står ikke overfor en naturkraft.
Vi står overfor konsekvensene av politiske valg.
Vi eier energien – men ikke prisen.
Spørsmålet er hvor lenge det skal fortsette slik.
BREV TIL STORTINGET:
Vi eier energien – men ikke prisen
Norge er et av få land i verden som produserer sin egen energi i overflod.
- Vi har vannkraften.
- Vi har oljen.
Likevel har dere – gjennom politiske beslutninger – valgt en modell der norske husholdninger og norsk næringsliv påføres internasjonale høye energipriser.
- Dette er ikke naturgitt.
- Dette er ikke krig.
- Dette er ikke marked.
Dette er et politisk valg.
Grunnpilaren dere har svekket
Stabil og rimelig energi er fundamentet for ethvert velfungerende samfunn.
Det var dette Norge bygget sin industri, sitt næringsliv og sitt velferdssystem på.
Det var dette som gjorde oss konkurransedyktige.
Det var dette som skapte arbeidsplasser og verdiskapning.
Likevel har dere valgt å legge denne grunnpilaren inn i et internasjonalt børs- og prissystem, der norske priser i praksis styres utenfor landets grenser.
Konsekvensene dere nå må ta ansvar for
Dette rammer nå hele samfunnet:
- Norske husholdninger presses økonomisk
- Norsk næringsliv mister konkurransekraft
- Industribedrifter vurderer nedleggelse eller utflytting
- Forskjellene øker
Samtidig ser vi et drivstoffmarked dominert av få aktører, med prisbevegelser som undergraver tilliten til at dette reflekterer reelle kostnader.
Dere har ikke mistet kontrollen – dere har gitt den fra dere
Det må være helt klart:
Norge har ikke mistet kontrollen over sine ressurser.
Dere har valgt en modell som frikobler prisene fra nasjonal styring.
Når et land med noen av verdens laveste produksjonskostnader på energi likevel påfører sitt eget folk høye priser, er det ikke mangel på ressurser.
Det er politiske beslutninger.
Ombudsrollen dere er valgt til
Dere er ikke valgt for å forvalte internasjonale markedsmodeller.
Dere er valgt som ombud for det norske folk og norsk næringsliv.
Da må spørsmålet stilles:
Har dere ivaretatt denne rollen – eller har dere prioritert systemer som virker mot deres egne velgere?
Et valg – ikke en nødvendighet
Dette kan endres.
Det krever vilje til å:
- gjenreise nasjonal kontroll over prissettingen av energi
- sikre at norske ressurser kommer norske borgere først til gode
- behandle energi som samfunnskritisk infrastruktur – ikke spekulasjonsobjekt
Avslutning
Norge mangler ikke energi.
Norge mangler politisk vilje.
Vi eier energien – men ikke prisen.
Hvor lenge skal det fortsette slik?