I et demokrati er politikere ikke herskere. De er ombud – valgt av folket for å forvalte fellesskapets interesser.
Likevel opplever stadig flere nordmenn at avstanden mellom velgere og maktens korridorer vokser. Et nytt fenomen har vokst frem i Norge: et politisk adelskap av yrkespolitikere som i økende grad ser politikken som karriere, ikke som samfunnsoppdrag.
Dette er ikke bare et irritasjonsmoment. Det er et demokratisk og moralsk problem som er i ferd med å rasere vårt opparbeidede velferdssystem. Alle er for skatt når det sikrer vårt velferdssystem, men når Staten og våre styrende yrkespolitikere sløser bort enorme summer ut av landet og til ulønsomme meningsløse klimatiltak mister de vår TILLITT. Dagens skatter og avgifter på arbeid, mat, strøm, bensin formue, eiendom, bompenger etc etc fortoner seg nå mer som RAN av sin egen befolkning og jager entreprenører og reelle verdiskapere ut av landet.
Fra folkestyre til karrieresystem
Norge var lenge preget av en politisk kultur der mange politikere hadde erfaring fra arbeidsliv, næringsliv eller samfunnsliv før de gikk inn i politikken.
I dag ser vi noe helt annet.
En stadig større andel av toppolitikere har gått en ren politisk karrierevei:
- ungdomspartier
- politiske rådgiverstillinger
- statssekretærer
- stortingsrepresentanter
Uten å ha skapt arbeidsplasser eller jobbet i det reelle verdiskapende næringslivet.
Uten å ha hatt ansvar for verdiskaping i realøkonomien.
Uten å ha stått i risikoen som følger med å drive virksomhet.
Resultatet er en politisk klasse som i mindre grad forstår konsekvensene av sine egne beslutninger.
Når forvaltning blir foretak
Samtidig har en annen utvikling funnet sted.
Tradisjonelle forvaltningsoppgaver er blitt omgjort til foretaksmodeller, monopoler og halvstatlige selskaper.
Det gjelder blant annet innen:
- energi
- helse
- transport
- telekommunikasjon
Det som tidligere var offentlig forvaltning, styrt direkte av politisk ansvar, er blitt organisert som forretningslignende strukturer med monopolmakt.
Konsekvensen er et demokratisk paradoks:
Innbyggerne finansierer systemet gjennom skatter og avgifter – men beslutningene flyttes lenger bort fra demokratisk kontroll.
Skattebetalernes penger – uten kontroll
Norge har nå et av verdens høyeste skattenivåer!
Det har historisk vært akseptert fordi skattene gikk til et sterkt fellesskap:
- utdanning
- helse
- infrastruktur
- trygghet
Men TILLIT er ferskvare!
Når stadig flere opplever at offentlige midler sløses bort på prestisjeprosjekter, byråkrati og politiske symbolprosjekter, svekkes tilliten til systemet.
Folk betaler gjerne skatt til fellesskapet.
Men ikke til maktstrukturer som virker mer opptatt av seg selv enn av landet de styrer.
Demokratiet tømmes gradvis
Samtidig har flere demokratiske mekanismer blitt svekket over tid.
Eksempler som ofte trekkes frem i debatten er:
- folkeavstemninger som kun er veiledende
- begrenset mulighet for velgere til å påvirke partilister
- partiapparater som kan overstyre medlemsforslag
- liten vilje til å utvikle digitale demokratiske verktøy
Dette skaper en følelse hos mange velgere av at systemet lukker seg.
Når velgernes påvirkning reduseres, øker avstanden mellom folk og makt.
Tillit kan ikke vedtas
Norge er bygget på noe som er langt mer verdifullt enn olje, gass eller fondskapital:
TILLIT.
- Tillit mellom borgere.
- Tillit til institusjoner.
- Tillit til at makten forvaltes ansvarlig.
Men tillit er ikke garantert. Den må fortjenes for hver generasjon.
Hvis politiske eliter fremstår som en egen klasse løsrevet fra befolkningen, begynner denne tilliten å erodere.
Historien viser at demokratier ikke kollapser over natten.
De forvitrer gradvis når avstanden mellom makt og folk blir for stor.
Norge trenger en demokratisk opprydding
Det betyr ikke at demokratiet er tapt.
Men det betyr at Norge trenger en ny diskusjon om hvordan makten organiseres.
Mulige reformer kan være:
- sterkere direkte demokratiske mekanismer
- større åpenhet i forvaltning og statlige selskaper
- færre monopollignende foretaksstrukturer
- tydeligere ansvarslinjer mellom politikk og administrasjon
- større plass for fagkompetanse og erfaring fra verdiskaping
Demokrati må være folkestyre i praksis, ikke bare i form.
Et valg for fremtiden
Norge har vært et av verdens best fungerende samfunn.
Men nettopp derfor må vi nå ta signalene alvorlig når stadig flere opplever at demokratiet glir bort fra dem.
Politikere er ikke adel.
De er valgt til en OMBUDSROLLE for sitt folk og eget næringsliv.
De er forvaltere av folkets tillit.
Og når tilliten svikter, er det ikke folket som må tilpasse seg systemet.
Da er det systemet som må reformeres.
