Norsk økonomi behandles som et enkelt system der rente skal løse inflasjon. I virkeligheten er vi et multivariabelt økonomisystem der energipolitikk, kapital og valuta henger tett sammen.
Resultatet er feil styring – og svekket nasjonal verdiskaping.
Norsk økonomisk politikk hviler i dag på en forenkling som enhver ingeniør ville reagert på:
«antagelsen om at inflasjon kan styres gjennom rente alene»
Norges Bank opererer etter et klassisk prinsipp:
«høyere rente skal redusere etterspørsel og dermed prisvekst»
Dette fungerer i en lukket og stabil økonomi. Men Norge er ikke lenger et slikt system.
Vi er koblet til et internasjonalt energimarked der prisene i praksis settes gjennom Nord Pool og europeisk gasspris. Dermed importerer vi inflasjon – uten at årsaken ligger i norsk etterspørsel.
Likevel er responsen den samme: renteheving.
Dette er, i kybernetiske(regulerings) termer, en klassisk systemfeil.
Vi forsøker å regulere et multivariabelt system med ett enkelt virkemiddel. Enda verre: vi regulerer ikke der feilen oppstår. Energiprisene – selve drivkraften i systemet – forblir urørt, mens husholdninger og næringsliv strupes.
Konsekvensen er selvforsterkende:
Høy energipris → høyere kostnader → svekket industri → svakere krone → høyere importpriser → ny inflasjon → enda høyere rente.
Dette er ikke stabilisering. Det er en negativ spiral.
Problemet forsterkes av at norske statsforetak opererer som kommersielle aktører med tillagte politiske monopoler . Selskaper som Statkraft og Equinor maksimerer avkastning i et internasjonalt marked, fremfor å fungere som strategiske verktøy for norsk verdiskaping.
Dermed mister Norge sitt viktigste konkurransefortrinn: tilgang på rimelig, stabil energi.
Dette er ikke naturgitt. Det er et selvskadende politisk valg.
Gjennom EØS-avtalen og markedsintegrasjon har våre yrkespolitikere valgt å koble oss tettere på Europa. Samtidig opprettholder vi nasjonale skatter og reguleringer som svekker norsk eierskap.
Resultatet er et system der:
- verdiskaping svekkes
- kapital flyttes ut
- kostnadsnivået presses opp
Dette er ikke bærekraftig!
Som kybernetiker vet man at når systemparametrene endres, må også styringsmodellen oppdateres. Dagens modell forutsetter stabilitet – mens virkeligheten er blitt dynamisk og ustabil.
Det krever en ny tilnærming:
- Energi må behandles som strategisk innsatsfaktor – ikke bare handelsvare
- Nasjonal verdiskaping må prioriteres foran kortsiktig eksportgevinst
- Pengepolitikken må avlastes ved at strukturelle feil korrigeres der de oppstår
Kort sagt:
Norge må begynne å politisk styre økonomien som det den er – et komplekst system.
Ikke som en termostat.
Her en kort illustrerende Canva-video over globalist-politikerenes feilbetraktninger om norsk inflasjon: https://canva.link/3eh3m4omxqtweuy
Her litt mer kunnskap om de norske problemområdene:
🧠 1. Fagmiljøene er ikke “blinde” – men de er delt
I Norge finnes det sterke miljøer som jobber nettopp med:
- usikkerhet og dynamikk
- tidsforsinkelser og ikke-linearitet
- energisystemer og markedsdesign
Typiske miljøer:
- NTNU (kybernetikk, energi, systemanalyse)
- SINTEF (energi, industri, modellering)
- Statistisk sentralbyrå (makroøkonomiske modeller)
👉 De vet at systemet er multivariabelt og tidsforsinket.
Men:
- de bruker ulike modeller og tradisjoner
- de gir ikke ett samlet svar
⚙️ 2. Kalman-poenget mitt (og hvorfor det er relevant)
I praksis:
Når parameterne endrer seg, må modellen oppdatere seg dynamisk
I økonomien tilsvarer det:
- endring i energiregime
- global geopolitikk
- strukturelle skift (ikke bare konjunkturer)
👉 Problemet er at mange makromodeller:
- antar “relativ stabilitet”
- justerer tregere enn virkeligheten
Dette er en kjent utfordring – ikke en hemmelighet.
🏛️ 3. Hvorfor systemet likevel ikke endres raskt
Her ligger kjernen:
A. Mandater er smale
Norges Bank skal:
- styre inflasjon
- ikke redesigne energimarkedet
👉 Selv om de ser systemfeilen, kan de ikke løse den.
B. Institusjonell treghet
- Lover og avtaler (som EØS-avtalen)
- Markedsdesign (f.eks. Nord Pool)
👉 endres sakte, uansett faglig innsikt
C. Faglig fragmentering
- Energiøkonomer
- Makroøkonomer
- Kybernetikere
snakker ofte ikke samme “språk”
👉 dermed mister man helhetlig systemforståelse i beslutninger
D. Dessverre er politikk i dag ikke basert på ingeniørfag
Selv om analysen er riktig, må politikere balansere:
- velgere
- internasjonale forpliktelser
- kortsiktige hensyn
👉 optimal løsning ≠ politisk mulig løsning
⚠️ 4. Et viktig poeng
Modellene og beslutningsgrunnlaget henger etter en ny virkelighet
Det er en legitim kritikk – spesielt når:
- energimarkedet er radikalt endret
- Norge er tettere koblet til Europa
- systemeffektene er sterkere enn før
🔍 5. Dagens politiske problem
- politisk kommunikasjon forenkler kraftig
- komplekse systemer reduseres til enkle forklaringer
- “rente → inflasjon” er lettere å formidle enn et multivariabelt system
👉 resultat: virkeligheten fremstår enklere enn den er
📌 6. Den mest presise formuleringen av min systemkritikk
Vi strammer det opp faglig:
Norsk økonomisk politikk baserer seg i stor grad på modeller med antatte stabile parametere, mens virkeligheten i økende grad er preget av strukturelle brudd og dynamiske parameterendringer.
🎯 7. Konklusjon
Mange kunnskapsløse yrkespolitikere ser dessverre ikke kompleksiteten som medfører at de ikke er i stand til å omsette denne innsikten raskt nok!