Norge er et land bygget på naturressurser, teknologisk innsikt og et sterkt rettssystem. Gjennom mer enn hundre år har Stortinget vedtatt lover nettopp for å sikre at våre viktigste naturressurser forvaltes til det beste for fellesskapet.
Likevel opplever mange i dag at realiteten beveger seg i motsatt retning.
Ser man på de sentrale lovene som regulerer norsk energiforvaltning, er prinsippene egentlig krystallklare.
Vannfallrettighetsloven slår fast at landets vannkraftressurser skal forvaltes til det beste for allmennheten og sikres gjennom offentlig eierskap. Energiloven sier at energiforsyningen skal organiseres på en samfunnsmessig rasjonell måte. Pristiltaksloven forbyr urimelige priser. Og Grunnloven fastslår at Norge er et udelelig og uavhendelig rike. (Se Vannkraft-lovene på slutten av kronikken)
Til sammen tegner disse bestemmelsene et tydelig bilde:
Norsk vannkraft skulle være grunnlaget for nasjonal verdiskaping, rimelig energi og et sterkt industrisamfunn.
Historisk var dette også realiteten.
Gjennom hele det 20. århundret ga vannkraften Norge et av verdens mest konkurransedyktige industrimiljøer. Aluminium, ferrolegeringer, treforedling og kraftkrevende industri vokste frem nettopp fordi strømmen var stabil, rimelig og nasjonalt kontrollert.
Dette var ikke tilfeldig. Det var et resultat av bevisst politikk.
Men i dag opplever stadig flere at denne grunnleggende samfunnskontrakten er i ferd med å brytes.
Strøm er blitt en spekulativ handelsvare i et internasjonalt marked. Prisene bestemmes i stor grad av børsbasert handel, og ikke av produksjonskostnadene i norsk vannkraft. Resultatet er at både husholdninger og industri i et kaldt land med enorme energireserver kan oppleve strømpriser som tidligere ville vært utenkelige.
Dette reiser er 2 alvorlig spørsmål:
Hvor er den norske rettsstaten når lovenes intensjon utfordres så åpenbart?
Når en lov sier at ressursene skal forvaltes til beste for allmennheten, burde det også være et juridisk spørsmål dersom resultatet blir det motsatte. Når en lov forbyr urimelige priser, burde det også være rom for å diskutere hva som faktisk er rimelig når produksjonskostnaden i vannkraft ofte ligger langt under markedsprisen spesielt også fordi det meste av våre vannkraft-investeringene for lengst er nedbetalt.
I et reelt demokrati og folkestyre er domstolenes rolle nettopp å være en motvekt når politiske beslutninger beveger seg bort fra lovens formål.
Derfor er det grunn til å stille et prinsipielt spørsmål til både rettssystemet og politiske myndigheter:
Dette handler ikke om isolasjonisme eller om å snu ryggen til Europa. Norge har alltid vært en handelspartner og en energileverandør til våre naboland. Men historisk har eksport aldri vært ment å undergrave landets egen industri eller befolkningens tilgang til rimelig energi.
Har Norge i tilstrekkelig grad vurdert om dagens energimodell er i tråd med lovverket som fortsatt gjelder?
Vannkraften ble kalt «det hvite kull». Den var Norges industrielle grunnmur.
Når stadig flere nå spør om denne grunnmuren er i ferd med å bli svekket, er det ikke nødvendigvis uttrykk for politisk polarisering. Det er ofte et uttrykk for noe mer grunnleggende:
en opplevelse av at lovenes intensjon og virkelighetens utvikling ikke lenger henger sammen.
I et land som Norge bør det være rom for å diskutere dette åpent.
For dersom lovene fortsatt gjelder, bør de også tas på alvor.
Og dersom de ikke lenger reflekterer den energipolitikken som føres, burde kanskje Stortinget være ærlig nok til å si det og gjøre noe med det.
Gyldighet av Vannkraft-lovene jeg viser til:
1. Vannfallrettighetsloven §1
Lov: Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (1917)
Bestemmelsen lyder i hovedsak:
«Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.»
Dette er en sentral prinsippbestemmelse i norsk energirett og bygger på konsesjonslovene fra 1909 som skulle hindre utenlandsk oppkjøp av norsk vannkraft.
2. Energiloven §1-2
Formålsbestemmelsen i energiloven sier:
«Produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi skal foregå på en samfunnsmessig rasjonell måte, og det skal tas hensyn til allmenne og private interesser.»
Dette er selve formålet med energiloven fra 1990 (innført med kraftmarkedsreformen).
3. Pristiltaksloven §2 første ledd
«Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige.»
4. Grunnloven §1
Grunnloven §1 første ledd:
«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.»
Denne bestemmelsen brukes ofte i konstitusjonelle diskusjoner om nasjonal kontroll over naturressurser og suverenitet.
——————————————
Kort juridisk oppsummert
De fire bestemmelsene peker mot fire forskjellige prinsipper:
| Lov | Prinsipp |
| Vannfallrettighetsloven | Offentlig eierskap til vannkraft |
| Energiloven | Samfunnsmessig rasjonell energiforvaltning |
| Pristiltaksloven | Forbud mot urimelige priser |
| Grunnloven | Statens suverenitet |