Det finnes en grunnleggende sannhet som enhver ingeniør, økonom og industribygger vet:
(Dessverre ikke dagens styrende yrkespolitikere)
Billig og stabil energi er fundamentet for all verdiskapning !
Uten dette fundamentet faller alt annet – industri, arbeidsplasser og til slutt velferdsstaten.
Likevel har Norge, et av verdens mest ressursrike energiland, gjort noe historisk absurd:
Vi har gjort vårt eget arvesølv til en spekulativ handelsvare – og priser oss selv ut av vårt eget land.
Fra forvaltning til spekulasjon
Før 1990 var norsk kraftpolitikk basert på en enkel, rasjonell idé:
- Vannkraften tilhører folket
- Produksjonsutstyr og vannmagasiner er nedbetalt
- Ressursen (regn- og smelte-vann) er gratis
- Strømprisen skal sikre vår nasjonale verdiskapning
Dette var ikke “subsidier” !
Det var strategisk nasjonal offentlig FORVALTNING.
Så kom markedsdogmene og finansgrådigheten:
- Deregulering
- Børsprising
- Internasjonal kobling
- New Public Management
Resultatet?
Strøm ble ikke lenger en innsatsfaktor – den ble et spekulasjonsobjekt.
Strøm ble ikke lenger en grunnleggende INNSATSFAKTOR – den ble et SPEKULASJONS-OBJEKT.
Den fatale tankefeilen
Dagens politikk bygger på en grunnleggende feil:
Man behandler vannkraft som om den var:
- Gasskraft
- Kullkraft
- Importert energi
Men dette er fysisk og økonomisk feil.
Norsk vannkraft er:
- Lokal
- Regulérbar
- Nær gratis som innsatsfaktor i strømproduksjon
- Allerede nedbetalt anleggsmidler, vannmagasiner og strømnett
Likevel prises den som om den var produsert av gass i Europa.
Dette er ikke marked. Det er grov systemfeil.
Krig som prisdriver – eller politisk unnskyldning?
Når strømprisene eksploderte etter Russlands invasjon av Ukraina 2022, fikk vi høre:
“Dette skyldes krigen.”
Når drivstoffprisene øker i takt med uro rundt Iran, får vi høre det samme.
Men dette er bare halve sannheten.
Krig påvirker internasjonale energipriser.
Men den påvirker ikke:
- Norsk nedbør
- Norske vannmagasiner
- Norske kraftverk
Likevel betaler norske husholdninger og bedrifter:
Europeisk krigspris for norsk vann.
Diesel og bensin – et nytt eksempel på samme grove feil
Norge er en stor eksportør av olje og gass.
Likevel opplever nordmenn:
- Ekstreme drivstoffpriser
- Skattepåslag på toppen
- Kobling til globale konflikter
Dette skjer fordi:
- Prisene settes internasjonalt
- Avgifter legges på nasjonalt
- Politikken ignorerer nasjonal egenproduksjon
Resultatet er det samme som for strøm:
Norge importerer sin egen pris.
Frontfagsmodellen – i konflikt med virkeligheten
Den såkalte “frontfagsmodellen” forutsetter konkurranseutsatt industri.
Men hvordan skal norsk industri konkurrere når:
- Energiprisene er kunstig høye
- Innsatsfaktorene ikke reflekterer reelle kostnader
- Staten opptrer som prispådriver, ikke tilrettelegger
Dette er ikke lenger en modell for konkurransekraft.
Det er en modell for kontrollert nedbygging og norsk selvskading.
Et politisk ansvar som er fullstendig forlatt
Grunnleggende infrastruktur som energi skal ikke styres som et marked.
Det er en nasjonal forvaltningsoppgave.
Når politikere:
- overlater prissetting til en spekulasjons-børs
- kobler Norge til ustabile markeder
- ignorerer egne naturressurser
…så fraskriver de seg sin viktigste rolle:
ombudsrollen for eget folk og eget næringsliv.
Konsekvensene vi allerede ser
- Industri legges ned
- Investeringer flyttes ut
- Strømregninger eksploderer
- Reallønn svekkes
- Tilliten til politiske beslutninger faller
Dette er ikke tilfeldigheter.
Det er direkte konsekvenser av politiske valg.
Veien tilbake – før det er for sent
Løsningen er ikke komplisert. Den er politisk:
- Koble norsk kraft fra spekulativ børsprising
- Gjeninnfør nasjonal forvaltning av vannkraft
- Prioriter norsk industri og husholdninger
- Skill mellom regulerbar vannkraft og importert energi
- Bruk energi som konkurransefortrinn – ikke skatteobjekt
Avslutning
Norge har ikke mangel på energi.
Vi har mangel på politisk forståelse.
Å prise norsk vannkraft som europeisk krigskraft er ikke bare feil.