Her er en ny kronikk som bygger videre på min tidligere NPM-analyse, men nå et utvidet perspektivet til også å omfatte Televerket/Telenor – som et tredje eksempel på hvordan New Public Management og foretaksmodellen har undergravd nasjonale fellesskapsverdier og skapt et uproduktivt direktørvelde på bekostning av folkets interesser.
Se: «Fra Fellesskapsmodell til Foretaksmodell – Galskapen som nå også raserer velferds-Norge» https://etbedreland.online/2025/10/fra-fellesskapsmodell-til-foretaksmodell-galskapen-som-na-ogsa-raserer-velferds-norge/
⸻
Fra Televerket til Telenor – da NPM gjorde fellesskap til forretning!
New Public Management (NPM) ble i Norge solgt inn som en modernisering av offentlig sektor. I realiteten ble det et ideologisk eksperiment som har skapt et direktørstyrt forretningsvesen på ruinene av fellesskapets byggverk.
Vi ser i dag konsekvensene:
Helseforetak som måler pasienter som produksjonsenheter, kraftforetak som selger nasjonens vannkraft som børsspekulasjon, og et telesystem som ble privatisert og omgjort til leieforretning for konserninteresser.
Tre nasjonale stoltheter – helsevesenet, vannkraften og telekommunikasjonen – ble på få år forvandlet fra offentlige tjenester til kommersielle foretak.
Alt i NPM-ideologiens navn: effektivitet, konkurranse, marked.
⸻
Televerket – et nasjonalt fellesskapsverk:
I etterkrigstiden bygde Norge Televerket med samme langsiktighet og fellesskapsånd som vannkraften.
Televerket var ikke bare et statlig byråkrati, men en samfunnsinfrastruktur – et garantisystem for kommunikasjon, beredskap og utvikling.
Når man løftet av røret og hørte summetonen, var det et symbol på fellesskapet i funksjon: et teknologisk nettverk som bandt nasjonen sammen, fra fiskevær til fjellbygd.
Men på 1990-tallet blåste NPM-vindene inn over norsk politikk. Alt skulle måles, prises, konkurranseutsettes.
I 1994 ble Televerket gjort om til aksjeselskapet Telenor, og i løpet av få år ble et nasjonalt fellesskapseie omgjort til et kommersielt konsern – der statens rolle ble redusert til eier, ikke forvalter. Dette i regi av AP-politikeren Tormod Hermansen.
Dermed var Televerkets samfunnsoppdrag erstattet av Telenors konsernstrategi med Hermasen som konserndirektør etablert.
⸻
Et ran av fellesskapets infrastruktur:
For det norske folk var transformasjonen dramatisk – men knapt forstått da.
Telenor beholdt monopolet på infrastrukturen (kobbernett, master, kabler, mobilnett), men begynte å leie den ut til «konkurrerende tjenesteleverandører».
I praksis betalte kundene/borgerne to ganger: først for å bygge nettet gjennom fellesskapet, deretter for å bruke det gjennom kommersielle leieavtaler.
Det var et snedig system: fellesskapet tok kostnaden, konsernledelsen tok gevinsten.
Og mens det gamle Televerket hadde ingeniører, montører og fagfolk i alle distrikter, fikk vi nå et Telenor fylt av direktører, kommunikasjonsavdelinger og merkevareledelse.
Direktørveldet vokste, mens fagmiljøene ble outsourcet eller lagt ned.
NPM hadde gjort sin magi – flere ledere, færre fagfolk.
⸻
Tre sektorer – samme ideologiske feilgrep:
Norge står i dag med tre grunnleggende infrastrukturer som alle er rammet av samme NPM-baserte sykdom:
- Kraftsektoren – den nye energiloven i 1991 gjorde vannkraften til en handelsvare. Fellesskapets arvesølv ble underlagt markedslogikk, eksport og pris-spekulasjon. Direktorater og konsernledelser vokste, mens strømprisene skjøt i været.
- Helsevesenet – foretaksmodellen fra 2002 gjorde sykehusene til konsern. Resultatet er direktørbonuser, byråkratisk målstyring og svekket faglig autonomi.
- Telekommunikasjon – Televerket ble til Telenor, med konsernstruktur, aksjeinsentiver og topplederlønninger som sprengte tidligere rammer. Samfunnsoppdraget ble sekundært til aksjonærverdier.
Tre viktige velferds-søyler i velferdsstaten ble skandaløst forvandlet til markedsbaserte organisasjoner, der lederlønninger og konsulenthonorarer har vokst proporsjonalt med nedbyggingen av det tidligere opparbeidede samfunnsansvaret.
⸻
Direktørvelde i tall:
Telenor-sjefen hadde i 2023 en total godtgjørelse på over 17 millioner kroner, inkludert bonus og pensjon – nesten ti ganger statsministerens lønn.
Statkraft-sjefen lå på over 10 millioner, Statnett-sjefen på 5,6 millioner, og direktørene i helseforetakene mellom 2,5 og 3,2 millioner.
Dette er samfunnssektorer som er 100 % finansiert av fellesskapet – men som drives etter konsernlogikk med lønnsnivå som i børskonsern.
Resultatet er tydelig:
Systemene lever nå sitt eget liv, fjernt fra de menneskene de skal tjene.
Vi har fått flere direktører enn fagfolk, flere «ledergrupper» enn tjenestelinjer – og en kultur der strategi-dokumenter teller mer enn kompetanse.
⸻
Et samfunn som må tas tilbake:
Det er ikke mulig å reformere NPM med flere utvalg og kommisjoner.
Hele systemet har derfor vist seg å være en skandaløs samfunnsutvikling og må avvikles, ikke justeres.
Forvaltningsoppgaver må tilbakeføres til staten, og fellesskapsverdier må gjeninnføres som styringsprinsipp – ikke markedsverdier.
Hver krone som går til bonus, lojalitetsordning og direktørpensjon, er en krone som ikke går til folkets tjenester.
Vi trenger en ny samfunnsreform for offentlig eierskap – ikke privatisering forkledd som «modernisering».
Det betyr:
- Makslønn for direktører i offentlig eide selskaper,
- Forbud mot bonuser og opsjoner i statsforetak,
- Åpenhet om alle ledergodtgjørelser,
- Og gradvis tilbakeføring av infrastruktur (energi, tele, helse) til demokratisk styring.
⸻
Avslutning:
- Da Televerket ble bygget, var målet å gi alle nordmenn tilgang til kommunikasjon – ikke å skape aksjeverdier.
- Da vannkraften ble bygd, var målet å gi landet lys og industri – ikke eksportoverskudd.
- Da helsevesenet ble utviklet, var målet å gi trygghet – ikke lønnsomhet.
NPM og foretaksmodellen har gjort alt dette om til måltall, markedsføring og millionlønninger.
Vi må igjen stille det grunnleggende spørsmålet:
Hvem tjener egentlig på systemet - og hvem betaler prisen? For i dag er det folket som betaler. Og det er på høy tid at folket får landet tilbake.
⸻
Her er grafikken som tydelig illustrerer utviklingen jeg beskriver – hvordan NPM og foretaksmodellen har ført til at antallet direktører har vokst, mens fagfolkene har blitt færre i helse, kraft og telekom.
