Når Fredrik Solvang i Debatten løfter fram lønningene i Helse-Norge, og Egon Holstad tørt kommenterer at «det er ikke rart folk reagerer», er det fordi vi står midt i et politisk styrt systemskifte – ikke et lønnsoppgjør.
Det handler om hvordan New Public Management (NPM) og foretaksmodellen fra 1990-tallet har forvandlet norske fellesskapsoppgaver til konsernliknende strukturer, der direktørlønninger og byråkrati har vokst mens tjenestene for folk flest stadig er blitt redusert.
⸻
Et helsevesen som er blitt et konsern:
Da helseforetaksmodellen ble innført i 2002, ble sykehusene definert som selvstendige foretak – med styrer, konsernledelse og økonomisk målstyring.
I stedet for å styrke pasientbehandlingen, har dette skapt et styringssystem med direktørvelde og målemani.
Norge har nå hundrevis av ledere i Helse-Norge som tjener mer enn helseministeren, og flere tjener mer enn statsministeren.
VG viste i oktober at Helse Nord-direktør Marit Lind har over 3,2 millioner kroner i årslønn, mens toppene i Helse Sør-Øst og Helse Vest ligger på 2,7–2,9 millioner.
Dette er systematisk – ikke unntak.
Samtidig melder helseforetakene om kutt i sengeplasser, færre ansatte og overarbeidede fagfolk.
Sykepleiere og leger løper raskere mens «strategiske enheter» og «kommunikasjonsdirektorater» vokser som ugress.
NPM skulle gi effektivitet. Resultatet ble dyrere administrasjon og svakere tjenester.
Når helseforetakene nå ansetter direktører til millionlønninger mens de kutter i pasientbehandling, er det på tide å spørre:
Hvem er egentlig systemet til for – pasientene eller lederne?
⸻
Fra vannkraftens folkeeide arvesølv politisk ranet fra sitt folk til EU-styrt kraftspekulasjon:
Det samme har skjedd i kraftsektoren – den andre bærebjelken i norsk velferd.
Der staten og kommunene tidligere forvaltet vannkraften som et felleseie, har foretaks- og konsernmodellen gjort kraftbransjen til et lønnsspekulativt ledermarked.
Statnett-sjef Hilde Tonne har fastlønn på 5,6 millioner kroner, og tidligere Statkraft-sjef Christian Rynning-Tønnesen tjente over 10 millioner kroner i året.
Også kommunalt eide selskaper som Haugaland Kraft, Eviny og Nordkraft har konsernsjefer med lønninger på 3–4 millioner, bonuser og førtidspensjoner på mange titalls millioner.
Disse tallene står i grell kontrast til at mange vanlige husholdninger nå betaler rekordhøye strømpriser – for strøm produsert i egne fosser, av egne ressurser, bygd opp over generasjoner.
Den grønne retorikken dekker over en økonomisk virkelighet:
«Grønn» politikk har blitt gullgruve for direktører og konsulenter, mens husholdninger og industri tappes.
Kraftsektoren er blitt en arena for «grønne banditter» – ikke for nasjonens beste, men for lønns- og bonus-maksimering i systemer som skulle tjene fellesskapet.
⸻
NPM: Den usynlige ideologien:
Fellesnevneren er New Public Management – en ideologi importert fra Storbritannia og OECD på 1980-tallet, innført i Norge fra 1990-årene.
Hensikten var å «modernisere offentlig sektor» ved å innføre markedslogikk, konkurranse og resultatstyring.
I praksis har dette betydd at mennesker og samfunnsoppdrag ble redusert til kostnadsenheter og KPI-er.
Når offentlige tjenester begynner å måle «produktivitet» i økonomiske termer, taper de verdiene som ikke kan måles – faglig integritet, langsiktighet, trygghet og omsorg.
Det er derfor ingen tilfeldighet at både kraftsektoren og helsevesenet har utviklet seg mot de samme symptomene:
flere direktører, høyere lønninger, økende konsulentbruk – og et tjenestetilbud som oppleves fjernere og dårligere for folk flest.
⸻
Den politiske stillheten:
Til tross for massiv folkelig frustrasjon, er det bemerkelsesverdig stille i politikken.
Ingen vil ta det grunnleggende oppgjøret med foretaksmodellen.
Årsaken er enkel: systemet gir illusjonen av kontroll – Excel-arkene ser pene ut, mens virkeligheten råtner under tallene.
Men virkeligheten lar seg ikke regne bort:
Pasienter dør i kø, kraftprisene eksploderer, og direktørlønningene vokser.
⸻
Tid for gjenreisning:
Det er på høy tid å avvikle foretaksmodellen i helsevesenet og kraftsektoren.
Offentlige tjenester må tilbake til forvaltningsmodellen – styrt av fagfolk, for fellesskapet, finansiert over skatteseddelen.
Det må innføres tak på lederlønn i offentlig eide foretak, gjerne etter samme prinsipp som for statsråder og stortingsrepresentanter.
Ingen som leder et offentlig eid foretak skal tjene mer enn statsministeren.
Ingen skal motta bonuser eller «lojalitetsordninger» for å gjøre jobben sin.
Vi trenger også en ny tillitsreform – ikke i ord, men i handling.
Fagfolk må få styre fag. Politikere må gjenreise ansvar og langsiktighet.
Og folket må ta tilbake eierskapet til både helse og energi – to sektorer som aldri skulle vært overlatt til markedets logikk.
⸻
Avslutning:
Fredrik Solvang og Egon Holstad traff en nerve.
Det norske folk kjenner urettferdigheten på kroppen:
når lederlønningene stiger i takt med nedskjæringene, når kraftprisene stiger mens direktørene belønnes, og når fellesskapets verdier forvandles til forretningsmodeller.
NPM skulle effektivisere Norge.
I stedet har det skapt et direktørvelde som tappet både helsevesen og kraftsystem for sjel, tillit og formål.
Nå er det virkelig på tide å ta landet tilbake – fra foretaks-Norge til folkets Norge.
⸻
