Artikkel utarbeidet 7. september 2025 av:
Erik B. Næss ,
0870 Oslo ,
e.b.naess@vingulmork.net ,
STATEN
¤
L’état c’est moi,
”Staten, det er meg”
uttalte Ludvig den 14. av Frankrike – Solkongen (1638 – 1715).
Han hevdet eiendomsrett over sitt rike, og styrte det eneveldig.
¤
Siden den gangen skal vi ha kommet litt videre tror vi,
men
Hvem eier staten i dag?
Vi,
folket ?!
Staten det skal være oss alle i fellesskap.
Er det slik?
Kan vi forsikre oss om at det vil være slik?
Franskmannen, baronen Charles de Secondat Montesquieu (1689-1755) filosof og samfunns-kritiker, høstet berømmelse da han i 1748 presenterte sitt hovedverk:
Lésprit des lois | Lovenes Ånd
I dette foreslår han en fordeling av statsmakten i lovgivende, utøvende og dømmende institutter. Da Norges grunnlov ble utarbeidet i 1814 ble dette prinsipp nedfelte ved at vi definerer vårt styresett som et konstitusjonelt innskrenket monarki med Kongen som formelt statoverhode og forøvrig med Montesquieus modell for maktfordeling, med:
- Stortinget som den lovgivende og bevilgende
- Regjeringen som den utøvende
- Rettsvesenet som den dømmende
Når det velger representanter til Stortinget, hvert fjerde år, har du og jeg, folket, bare indirekte innflytelse på situasjonen fordi det bare er anledning til å velge mellom partier. Partiene har i sine nominasjonsprosesser bestemt hvem som skal representere oss. Sammensetningen på Stortinget avgjør hvem Kongen utnevner til å danne regjering, Den utøvende makt, Regjeringen oppnevner de embedsmenn som skal bekle hvilken possisjon i forvaltningen og i den 3. statsmakt, rettsvesenet.
Når vi forholder oss til våre valgte politikere og våre myndighetsutøvere, eller de forholder seg til oss, kan vi ofte få dét inntrykk at de vi har betrodd oppgaven med å forvalte vårt fellesskap betrakter oss fra en høyt hevet posisjon, og at de ikke alltid har landets interesser for øye. Stortingsrepresentantene er under sterk innflytelse av høyt avlønnede lobbyister betalt av interessegrupper hvis interesser kan være i strid med folkets. Noe av det mest betenkelige er at det på Stortinget er et solid flertall, 80%, som på tvers av partigrensene, er tilhengere av et EU-medlemsskap, helt motsatt av situasjonen i folket.
Men, la oss ta en rask tur tilbake til Montesquieu. Med sin adelige byrd var han utvilsomt en meget meget belest og klok mann. Noen særlig respekt for folket er det vel allikevel ingen grunn til å tro at han utviste. Han, og hans like, var nok interessert i å opprettholde sine privilegier, men ønsket nok å sikre seg mot overraskende overgrep fra et eneveldig regime.
Den amerikanske konstitusjon kom i 1789, den franske etter en blodig revolusjon et par år senere, og vår norske kom, som vi vet, i 1814. Alle nedfelte den tredelte maktfordeling som Montesquieu hadde anvist. Modellen var kanskje god nok den gangen, men er den det i dag, 200 år senere? Svært mye tyder på at en utvidelse av maktfordelingen kan være på sin plass.
Montesquieu var nok lærd, men det han ikke kunne forutsi var utviklingen av kunnskap. Prosessene med å utforsk naturen, og formulere naturlover kom i gang på 1600-tallet og var kommet et godt stykke på vei på 1700-tallet, men hvordan situasjonen har utviklet seg frem til dagens status kunne han ikke med noen rimelighet engang drømme om. Om hans oppskrift etterhvert førte til mer demokratiske styreformer ble ikke demokratiet noe stort hett tema før ca. 150 år etter hans død, og da med betydelig hjelp av Karl Marx. Med litt kunnskap om den nære historie vet vi at en rekke såkalt demokratiske ”styresett” har vært rene skuebrød for åpenbart totalitære regimer/krertser. I dag smykker og bekjenner vesten seg til demokratiet som den foretrukne styreform, men vi kan jo ikke utelukke at stater vi liker å sammenligne oss med, med alibi i å ville beskytte nettopp demokrati og sivilbefolkning, (fra terrorisme) innfører restriksjoner og lover som kan føre utviklingen i motsatt retning. Kan vi da også selv være garantert at de vi har betrodd forvaltningen av felleskapet ikke innfører lover og regler vi, folket, ikke er tjent med? Neppe(antagelsen) er nok ikke lenger dekkende som svar. Det må heller bli: Absolutt, det kan vi ikke være garantert. Tvert imot, det vi har erfart flere ganger, og arrogant nok, bare for noen uker siden, er at stortingsflertallet har stemt for suverenitetsavståelse både til EU og den globale organisasjonen WHO (World Health Organization). Landets topper oppvarter, og blir oppvartet av WEF (World Economic Forum) for vår regning.
For å etablere og bevare et ekte og ærlig demokrati må det forutsettes at befolkningen er:
kunnskapsrik, deltagende og årvåken
Vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902-94) ga i sin tid uttrykk for at menneskelig kunnskap var det største av alle underverk. Vi bør legge oss dette på minnet, og legge tilrette for at alle vil forstå hva som kreves av oss for at vi selv, og våre etterkommere, ikke skal bli ført bak lyset.
I 2009 nedsatte Stortingets presidentskap et utvalg med mandat å utrede og fremme forslag til en begrenset, men likevel omfattende revidering av Grunnloven.
Det er grunn til å legge merke til at mandatet er formulert som et paradoks når det skal være:
begrenset, men omfattende
Ikke utenkelig kan det ha vært ‘alibiet’ Stortinget, Regjeringen, rettsvesenet, mediene og meningsberettigede forøvrig var tiltenkt for å motvirke/unngå/begrense debatt i mediene. Den brede nasjonale oppmerksomhet og drøftelser av endringsforslag fortjente uteble, og det kan ikke utelukkes, at folk med motforestillinger ikke har fått kommet til orde i mediene.
Den omfattende revidering, også omtalt som modernisering av grunnloven i 2012 kan ha omfattet, eller medført, formuleringer som kan ha underkjent deler av ‘utgående’ grunnlovsversjon (av xx yy zz) og eksempelvis åpnet for avståelse av makt til overnasjonale organisasjoner.
Forslaget til: ”historiens største revidering av Grunnloven” ble fremmet for det sittende Storting i September 2012. Ved presenteringen uttalte utvalgets leder, Inge Lønning (spøkefullt/snedig?) at han håpet Stortinget ville vedta endringene på 200 årsdagen for Grunnloven, 17. mai 2014. Da er hele landet i feststemning.
NorgesDemokratene er av den oppfatning at den viktigste justering av grunnloven nå må være å sørge for at folket får ta mer del i styringen av sin tilværelse ved å supplere Montesquieus tredelte maktmodell med ytterligere to makt-institutter, representert ved:
- Folket selv
og
- Kunnskapsforvaltning.
I tillegg går NorgesDemokratene inn for å innføre nye former for direkte demokrati ved at det åpnes for utstrakt bruk av folkeavstemninger på kommunalt, fylkes og statlig nivå blant annet ved bruk av moderne IT-teknologi.
NNpartiene vil derfor grunnlovsfeste følgende makt institutter:
Institutt av første orden:
Folket selv, som skal ha adgang til å kaste et sittende Storting og utskrive nytt valg. Det, ved å gi en definert minoritet, enten minst 1/4 av velgerne i samtlige fylker eller også 1/3 av totalantallet av landets velgere, uansett fordeling på fylker, retten til å få utskrevet valg på nytt Storting.
Institutt av annen orden:
Stortinget som den lovgivende og bevilgende
Institutt av tredje orden:
Regjeringen som den utøvende
Institutt av fjerde orden:
Rettsvesenet som den dømmende (men fungerer den bra nok i dag?)
Institutt av femte orden:
Kunnskapsforvaltningen (-vesenet) gjennom opprettelsen av et autonomt adminis-trativt apparat utgått fra landets universiteter. (se: Kunnskapsreformen)
Med de to nye institutter, det første og det femte, vil det norske demokratiet få etablert et sikkerhetsnett mot vanstyre, og eller tendenser i forvaltningen som ikke er forenelig med demokratiske spilleregler. Det går an å betrakte dette som det norske folkets gave til ‘seg selv’ når det i 2025 kan legge tilrette for å få etablert denne makt formelt i 2029. Vil du ha disse grunnlovsforslag fremmet i Stortinget må alle stemme med et av de ‘andre’ partiene ved årets valg.
Fra Gulatingsloven:
Med lov skal landet vårt bygges, ikke med (e-)ulov ødes
