Artikkel utarbeidet 7. august 2025 av:
Hans A. Kielland Aanesen ,
sivilingeniør og samfunnsdebattant ,
Leder av Oslo INP senior
Da NHO nylig slo alarm med overskriften «Norge knuses av Danmark og Sverige», viste de til svekket konkurransekraft, høye kostnader og en industri som presses ut. Det er vanskelig å være uenig i beskrivelsen – men det som mangler, er erkjennelsen av hvordan vi havnet her. For én avgjørende forskjell mellom Norge og våre naboland er blitt systematisk nedbygd: vannkraften som nasjonal konkurransefordel.
ET HISTORISK FORTRINN
Norge er velsignet med et unikt naturgrunnlag for vannkraft. Allerede på 1900-tallet ble dette ryggraden i oppbyggingen av norsk kraftkrevende industri – aluminium, ferrolegeringer, kjemi, senere generell industri og smarte teknologimiljøer. Vannkraften var billig, stabil og planleggbar, og vi bygde ut et nettverk av samkjørte vannmagasiner som gjorde det mulig å levere jevn rimelig strøm hele året – uavhengig av nedbør og temperatur.
Før 1990 var strømmen i Norge et nasjonalt virkemiddel. Prisene ble regulert og produksjonen planlagt, slik at både husholdninger og industri kunne ha trygg tilgang til rimelig kraft. Dette var en bevisst politikk: vi brukte vår naturgitte fordel til å kompensere for høye lønns- og transportkostnader, og til å sikre industri over hele landet.
LIBERALISERINGSBØLGEN OG MARKEDSEKSPERIMENTET
Så, på 1990-tallet, kom det ideologiske skiftet. I 1991 ble energiloven vedtatt, og fra 1993 ble strømmen handlet på børs gjennom Nord Pool, som verdens første internasjonale kraftmarked. Dette ble senere integrert med EUs energimarked gjennom ACER og EUs tredje energipakke, med påfølgende bygging av utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia.
Norge gikk fra en modell med samfunnsstyrt kraft til en modell der strøm ble en børsnotert handelsvare, utsatt for prisdynamikker fra hele Nord-Europa. Selv om 90–95 % av strømmen i Norge fortsatt kommer fra fornybar, rimelig vannkraft, prises den nå som om vi hadde gass- og kullkraftverk. Prisene er blitt ustabile, uforutsigbare og internasjonalt drevet.
KONSEKVENSENE
- Norske industribedrifter betaler nå nesten det samme som konkurrenter uten vannkraft.
- Strømstøtte og subsidier reduserer smerten midlertidig, men undergraver insentivene til langsiktig industribygging.
- Kraftselskapene – mange offentlig eide – henter rekordutbytter, mens samfunnet betaler regningen.
- Lokalsamfunn og småbedrifter mister tryggheten, mens velferdsstaten delvis finansieres av dyr strøm, heller enn av verdiskaping.
NHO SOM PREMISSLEVERANDØR
NHO og mange av deres medlemsorganisasjoner var i sin tid positive til liberaliseringen. De støttet både markedsmekanismer, kabler og europeisk integrasjon. Advarslene fra fagbevegelsen, distriktsnæringer og industriaktører ble i stor grad avfeid. Når NHO nå uttrykker bekymring for at «vi knuses» av våre naboland, unnlater de å ta inn over seg at de selv var premissleverandører for den politikken som har svekket vår konkurranseevne.
Danmark og Sverige har i større grad beskyttet sin industri mot ekstreme prisutslag, og har hatt mer gjennomtenkte strategier for grønn omstilling og energieffektivisering. Norge, med verdens beste utgangspunkt, har latt markedskreftene styre samfunnsressursene – uten demokratisk forankring.
HVA BØR GJØRES?
- Gjeninnføre prisdifferensiering og industrikraftavtaler som prioriterer innenlandsk verdiskaping.
- Etablere nasjonale kraftmål som setter forsyningssikkerhet og samfunnsnytte foran eksportinntekter.
- Regulere eksport til tider med overskudd, og ikke når magasinene er lave.
- Reetablere politisk kontroll over kraftpolitikken – det er fortsatt mulig.
Norge kan fortsatt snu. Vannkraften er fortsatt her, magasinene finnes, og infrastrukturen kan brukes klokere. Men da må vi våge å stille spørsmålet: hvem skal strømmen tjene? Er det kraftbørsen i Leipzig – eller verdiskapningen i Norge?