Artikkel utarbeidet 14. august 2025 av:
Hans A. Kielland Aanesen ,
sivilingeniør og samfunnsdebattant ,
Leder av Oslo INP senior
Henrik Ibsen skrev i Vildanden (1884):
«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.»
Med dette satte han ord på noe tidløst – menneskers behov for en fortelling som gir mening, selv om den ikke tåler møte med virkeligheten.
Ser vi på dagens yrkespolitikere, kan man fristes til å omskrive sitatet:
«Tar du livsløgnen fra en yrkespolitiker, tar du selve livsgrunnlaget fra ham med det samme.»
LIVSLØGN SOM OVERLEVELSESSTRATEGI:
I politikken er fortellinger ofte sterkere enn fakta. Det gjelder både i valgkamp og i den daglige styringen. Fortellingen om det grønne skiftet har blitt selve bærebjelken for mange politiske karrierer.
Men når fortellingen bygger på økonomiske luftslott, teknologiske ønskedrømmer og politisk symbolpolitikk – uten realistiske planer for bærekraftig gjennomføring – er vi på vei inn i et kollektivt selvbedrag.
Livsløgnen gir trygghet. Den holder tvilen unna. Den skaper illusjonen av kontroll. Men når den bæres for langt, blir den en form for politisk selvbedrag som kan føre til katastrofale beslutninger.
DEN POLITISKE MEKANISMEN:
Yrkespolitikere lever i et system som belønner gode fortellinger og raske poeng, ikke langsiktig realisme. Når virkeligheten roper at vindkraftprosjekter selges for småpenger, at energiprisene skyter i været, at strømstøtten er et plaster på et selvpåført sår – da er livsløgnen fristende å holde fast på.
For hva er alternativet? Å innrømme feil, møte velgernes vrede, og se egen politisk karriere gå i grus?
IBSENS AKTUALITET:
Ibsens ord er derfor ikke bare et litterært minne; de er en skarp diagnose av dagens politiske kultur. Livsløgnen er ikke lenger bare en individuell forsvarsmekanisme – den er blitt et kollektivt politisk fundament. Og når fundamentet sprekker, kan hele huset rase.
KONSEKVENSENE:
• Feilinvesteringer i milliardklassen.
• Økt økonomisk ulikhet og energifattigdom.
• Tapt tillit til både institusjoner og demokratiet.
I verste fall: et samfunn som bygger fremtiden på myter, mens virkeligheten langsomt spiser seg inn i grunnmuren.
AVSLUTNING:
Det grønne skiftet trenger ikke være en livsløgn. Men for at det skal bli en realitet, må vi våge å rive ned de illusjonene som holder politikere komfortable – og velgere i falsk trygghet.
For spørsmålet Ibsen stiller oss, mer enn 140 år senere, er fortsatt brennende:
Hva er våre yrkespolitikere egentlig villige til å gi opp for å holde fast på livsløgnen?
