Artikkel utarbeidet 8. august 2025 av:
Hans A. Kielland Aanesen
sivilingeniør og samfunnsdebattant
Leder av Oslo INP senior
Norge liker å se seg selv som et land med sterk økonomi, små forskjeller og høy levestandard for alle. Men bak statistikkene skjuler det seg en ny virkelighet: stadig flere sliter med å få endene til å møtes, ikke fordi lønningene har stupt, men fordi kostnadene til det mest grunnleggende – energi og mat – har eksplodert.
Fra strømoverskudd til strømkrise:
Før 1991 hadde vi et kraftmarked som var politisk styrt og designet for å sikre stabil og rimelig strøm til både husholdninger og industri. Den nye energiloven – presset gjennom av Gro Harlem Brundtlands regjering – endret alt. Strøm ble gjort til en handelsvare på et åpent marked. Resultatet har vært en prisutvikling som få kunne forestille seg. KPI-justerte tall viser at både husholdninger og industri betaler flere ganger mer i dag enn på begynnelsen av 2000-tallet. For industrien betyr det svekket konkurransekraft. For husholdningene betyr det mindre å rutte med hver måned
Drivstoff – mer skatt enn bensin:
Utviklingen i bensin- og dieselpriser er like dramatisk. En stadig større andel av pumpens sluttpris er rene offentlige avgifter – MVA, veibruksavgift, CO₂-avgift – som nå utgjør over halvparten av totalsummen. For pendlere, transportnæringen og jordbruket har dette vært en vedvarende økonomisk klemme.
Matvareprisene følger energien opp:
Matprisene, spesielt på norske jordbruks- og gartneriprodukter, har fulgt energiprisene oppover. Produksjonen er avhengig av strøm til drivhus, diesel til maskiner og transport, og kunstgjødsel som er energikrevende å produsere. KPI-justerte tall fra 2000 til 2025 viser at enkelte grønnsaker og meieriprodukter har hatt en reell prisvekst som langt overgår generell inflasjon.
Lønnsveksten klarer ikke følge med:
Når lønnsveksten i stor grad følger KPI, men energiprisene og matprisene stiger langt raskere, betyr det at husholdningenes kjøpekraft reelt sett svekkes år for år. Denne utviklingen rammer hardest de med minst å rutte med: minstepensjonister, lavtlønte og unge etablerere. Dermed skapes en form for «energipåført fattigdom» – i et land som egentlig har råd til det motsatte.
En politisk villet situasjon:
Dette er ikke en uunngåelig naturkraft – det er resultatet av politiske valg. Valg om å eksportere stadig mer strøm til høye europeiske priser. Valg om å legge høye avgifter på drivstoff. Valg om å ikke skjerme matproduksjon fra de mest dramatiske energipåslagene.
Hvis Norge virkelig mener alvor med sosial utjevning, må energipolitikken endres fra bunnen av. Billig, stabil energi til innbyggere og næringsliv var en gang en hjørnestein i norsk velferd og industri. Det kan den bli igjen – hvis politikerne våger.
Skal vi fortsette denne destruktive Energipolitikk for det norske folk og norske næringsliv som nå føres av dagens regjerende Stortingspartier eller heller tenke helt nytt og stemme ut dagens partier på Stortinget!